Gravstell gjennom tidene

Det viser seg at skikkene rundt graver og gravstell har endret seg gjennom århundrene, som det meste i vår verden rundt oss, basert på økonomi, sosiale mønstre og teknologi. Politikk og lovgivning har også vært involvert.

For å forvalte og ta vare på en grav trenger du et gravsted. Gravplasser har eksistert siden mennesket ble til. Ikke sjelden kan vi se gravplasser i form av runde forhøyninger i landskapet, og vi forbinder dem da med vikingtid og jernalder. Med kristningen av landet, som for alvor startet på 1300-tallet, kom kirkene, som ofte ble bygget i tilknytning til tidligere bedesteder, og med kirkene kom kirkegårder som raskt ble gravsteder (og noen ganger også markedsplasser). De virkelig fattige havnet imidlertid i «uvigslet» jord utenfor kirkegårdene. Her ble også barn født utenfor ekteskapet, henrettede, folk som hadde begått selvmord og kriminelle gravlagt. Ofte var dette i nord, i skyggen av kirken. Den beste siden av kirkegården var i øst, så nær koret som mulig og fra den retningen Kristus var ventet å komme den siste dagen.

Blant gravhaugene vandret beitefe. Gjennom kongelige påbud både på 1500- og 1700-tallet ble det faktisk pålagt å ha steinkirkegårdsmurer for å holde storfe ute. Disse veggene står vanligvis fortsatt i dag. På den Svenske kirkens nettsider kan man lese om at det, helt inn på 1800-tallet enkelte steder, var en del av klokkerens lønnsfordeler å få holde beitedyr på kirkegården. I en eller annen form ble storfe kanskje sett på som en type naturlig gravvakt.

Gravtradisjonen: fra klassesamfunn til folkehjem

I mange århundrer var kistebegravelse det naturlige og normale. Men det krevde plass. Samtidig økte folketallet og flere døde. Etterspørselen etter gravplasser økte kraftig, ikke minst i tettere befolkede områder. Det ble derfor fattet et vedtak i 1815 om å bygge nye gravfelt og kapeller utenfor byene. Slik de allerede gjorde på kontinentet i sør. Omtrent samtidig ble kirkegårdene delt inn i områder hvor graver kunne kjøpes, og områder med kostnadsfri gravlegging. Her ble folk gravlagt i den rekkefølgen de døde, noe som gjorde at for eksempel ektefeller ikke fikk ligge ved siden av hverandre, og at pårørende hadde ikke kontroll over gravstedene. Man kan undre seg over at dette gravplasssystemet først tok slutt på 1960-tallet da loven om gravrett ble opprettet. For de som kjøpte gravplass var bruk av gravstedet som regel uten tidsbegrensning, men fra 1940- og 50-tallet ble det vanlig å begrense bruksretten til 50 år. I dag er bruksretten ifølge loven 25 år.

På 1800-tallet begynte man å anlegge kirkegårdene etter estetiske og geometriske planløsninger med symmetri, rader, grusstier og beplantning. Det var på denne tiden at de også begynte å ta hånd om gravplassene på en ryddigere måte. Frem til 1850-årene var gravene vanligvis bare merket med et trekors. I mange århundrer, kanskje til og med et årtusen, var det bare de velstående som hadde råd til en gravstein. Fra århundreskiftet til 1900-tallet var graven et statusmerke som helst skulle være overdådig og prangende. Denne trenden snudde på 1930-tallet, da funksjonalismens idealer overtok, med enhetlighet, enkelhet og rasjonalitet. Dermed ble rader med lave, brede og like høye gravsteiner og ensartede gravplasser populære - og ser ut til å være det også i dag. Mindre gravsteiner kan også ses som en konsekvens av de kostnadsfrie gravplassene, da man faktisk ikke hadde rett til å reise gravsteiner på slike gravplasser, men hvor det ble gjort likevel. I vår tid inngår også klippede gressplener som en vanlig del av kirkegården.

Kremasjon gir orden og nye muligheter

Innføringen av kremasjon på slutten av 1800-tallet økte kapasiteten på kirkegårdene betydelig. Ettersom gravurner krever mindre overflateareal og dybde enn kister, kunne gravene plasseres nærmere hverandre. Tilhengere av kremasjon, blant dem Ellen Key og Alfred Nobel, hevdet, med inspirasjon fra kontinentet og England, fremfor alt hygiene og estetikk som grunner. Med den raskt økende omsetningen av nye avdøde på kirkegårdene, var uorden og vanskjøtsel blitt et problem. Det ville imidlertid ta tid før kremasjonen kom på høyde kistebegravelsen. I utgangspunktet var det stor motstand fra representantene fra kirken, som mente at kremasjon resulterte i åpenbare hindringer for gjenoppstandelse, men med tiden avtok motstanden. I dag kremeres litt under halvparten av alle som begraves i Norge.

Frem til vår tid forble ofte mennesker på samme sted gjennom hele livet og tradisjoner om hvordan og hvor vi skulle gravlegges, hvordan graven skulle se ut og tas vare på (eller ikke) var dypt forankret og så å si forutbestemt. I vår moderne tid er vi mobile, vi flytter på oss, lever i mange forskjellige familiestrukturer og er omgitt av et mangfold av kulturer og tro. Noen tradisjoner forsvinner og nye blir til. Kremasjon og økt mobilitet har gitt nye typer gravlunder, som minnelunder fra slutten av 1950-tallet og askegraver og askegravlunder på 2000-tallet. Den Svenske kirken skriver at det er «etterspørsel etter spesielle gravplasser for de som ikke tilhører noe kristent trossamfunn, og en økt individualisering i gravutsmykningen».

Gravferdsrett og skjøtsel

For urne- og kistegraver er det gravretten som gir en mulighet til å sette opp gravsteiner med inskripsjoner og plante blomster. Med dette følger det også forpliktelser. Gravrettshaver er ansvarlig for å holde graven «i ordnet og verdig stand». Dersom gravstedet er åpenbart forsømt, kan gravrettshavers rett besluttes som tapt. Da overgår gravretten til kirkegårdens ansvar. Gravretten varer i 25 år og kan forlenges.

Askegravsteder har en begrenset gravrett i forhold til et urnegravsted. Et askegravsted besørges av menigheten, som sørger for gravstein, navneinnskrift, beplantning og vedlikehold av gravstedet i 25 år. For dette betaler gravrettshaver et engangsbeløp til menigheten i forbindelse med bevilgningen. Menigheten har da ansvar for gravstellet.

For kollektive gravfelt, som askegravlunder eller minnelunder, er det ingen gravrett. Selv om stedet er kollektivt, kan de etterlatte som ønsker det som regel delta når asken gravlegges. I forbindelse med fet elles utsmykningssted med levende blomster og lys, er det mulig for de pårørende å få montert navneskilt på den gravlagte mot betaling.

Et annet alternativ er å la asken sin bli spredt andre steder i naturen. Det er Statsforvalteren som gir tillatelse til dette i hvert enkelt tilfelle.

Multikulturalisme og gravstell i moderne tid

1900-tallets drivhusteknologi og fremvoksende kunnskap innen hagebruk og spesielt drivhusdyrking av vår- og sommerblomster i form av frøplanter, som ellers ikke kan utvikle seg utendørs i vårt kalde, nordiske klima, har skapt nye forutsetninger for beplantning på gravplasser. Om våren ser vi stemorsblomster, om sommeren begonia og på sensommeren og høsten lyng, gjerne i kombinasjon med en krans på vinteren. Memodos årsabonnement inkluderer nettopp disse fire beplantningene.

Kirkegårder har blitt stadig mer parklignende, med trær og, med god hjelp fra først motorgressklipperen og senere robotgressklipperen, velstelte plener. Dette gir selvsagt også en god forutsetning for beplantning.

Økt bevissthet om bærekraft og respekt for naturens kretsløp, gjør at vi har fått ny kunnskap om miljøvennlige materialer. Både plantejord og løsemidler for rengjøring av gravsteiner krever miljømerking.

Multikulturalisme på kirkegårder ikke noe nytt og alle religioner og trossamfunn har rett til gravplass i Norge. Det er kommunenes ansvar å sørge for dette. Gravfelt er et sted for vår kulturarv. Et sted hvor samfunnet vårt gjenspeiles. Et samfunn der vi forhåpentligvis fortsetter å ha resurser, tid og omsorg til å ta vare på minnet om de som har forlatt oss.

Kilder: Svenska kyrkans nettside, Hambergs steinhoggerside, Uddevalla-bloggen, SKKFs side, Riksdagens side og «Kirkens gravfelt – fortid og nåtid» av Eva Grönwall.